Hvordan kan vi ta imot 8000 syrere når det allerede sitter 5000 asylsøkere i mottak?

Vi snakket med tre professorer som har forsket på innvandring og kommuner.

Av: Cornelia Kristiansen, Foto: Antonis Pasvantis / Reuters / NTB Scanpix
Publisert: 6. september 2015

(Dagbladet): Flyktningstrømmen ser ikke ut til å avta. I juni ble det enighet om å ta imot 8000 syriske flyktninger til over tre år. Fra før sitter det 5000 i norske asylmottak som har fått opphold, men venter på å bli bosatt.

Og da er spørsmålet: Hvordan skal vi klare å ta imot enda flere, når vi ikke klarer å bosette de som allerede er tatt inn?

Vi spurte:

Grete Brochmann er professor i sosiologi og samfunnsgeografi, som sto bak utvalget som bærer hennes navn, og som fikk i oppdrag av Stoltenberg II-regjeringen å kartlegge konsekvensene av migrasjon, særlig for den norske velferdsmodellen.

Tore Hansen er professor emeritus i statsvitenskap, har skrevet flere bøker om norske kommuner, og er fagansvarlig for lokaldemokrati og kommunepolitikk hos Store norske leksikon.

Anton Steen er professor i statsvitenskap og underviser i innvandringspolitikk ved Universitetet i Oslo.

Grete Brochmann, for å starte med basisen: Hvorfor blir folk sittende i årevis i asylmottak?

- Rett og slett fordi man ikke får kommunene til å bosette nok. Veldig enkelt svar på det, sier Brochmann.

Det andre er mer omfattende. Det hevdes nå i debatten at det er uansvarlig å ta imot 8000 til fordi vi har 5000 i mottak. Det er utvilsomt en utfordrende situasjon. Jeg tror nye løsninger kommer til å presse seg fram. Det er nå en ekstraordinær situasjon i Europa, med veldig mange krigsflyktninger.

Kanskje må man igjen tenkte midlertidig beskyttelse, slik Norge gjorde under krigen på Balkan, hvor de bosniske flyktningene fikk midlertidig opphold. I alt kom det 12 000 flyktninger fra Bosnia. Og akkurat nå ser det ut som det kan komme mange flere.

Denne løsningen er ikke bare enkel- det viste seg å bli politisk vanskelig å returnere Bosnia-flyktningene, ettersom krigen varte så lenge. Det er ikke ideelt for folk å leve med usikkerhet om hvor de skal bo i framtiden, men det er viktig å holde fast ved at det er beskyttelse som må være i sentrum for folk på flukt - ikke nødvendigvis varig bosetting.

Man må også kunne vurdere lavere bostandard enn det man vanligvis opererer med i Norge hvis tallene blir store. Men dette må i tilfellet være kriseløsninger, for hvis folk skal bosettes på varig basis, er likebehandling stadig viktig.

- Det vil vel fortsatt kreve en del penger fra staten?

- Dette kommer til å koste mye penger, uansett. Jeg er enig i at det er viktig å satse tungt på en langsiktig strategi overfor senderområdene, for å demme opp for utvanding, og at Norge kan sende mer penger til nærområdene, som tar store byrder og EU må ta et større ansvar. Men jeg tror det uansett vil fortsette å komme flyktninger til landene våre i Nord-Europa i uoverskuelig framtid.

- Hva med dem som allerede er i mottak?

- De må bosettes ut fra det gamle systemet, og kommunene er nødt til å ta dette ansvaret — med støtte fra staten.

Tore Hansen, du har skrevet et tosifret antall bøker om kommuneøkonomi - Hvor er det skoen trykker når det gjelder bosetting av asylsøkere i kommuner?

– Etter som stavnsbånd aldri har eksistert i Norge, kan ikke kommunen hindre meg fra å flytte fra Oslo til Bærum eller Lørenskog eller til en annen kommune. Det som forundrer meg i den saken, er at man åpner for at kommunene kan overprøve staten, litt som med kommunesammenslåing. Jeg har aldri opplevd det som en grunnleggende del av det lokale demokratiet å bestemme hvem som får bo og ikke får bo i kommunen, sier Hansen.

I boka «Sosialdemokratiets tidsalder» beskriver Francis Sejersted debatten om flyktninger fra Tyskland til Norge tidlig på 1930-tallet. Da ønsket man fra norsk side ønsket å begrense mottaket av slike flyktninger - og særlig jødene. Som Sejersted beskriver fantes det i Norge ikke noe «empatisk» forsvar for asylretten, noe som i hvert fall i ettertid må betegnes som et lite ærefullt norsk standpunkt.

Og det var det samme med innflytning fra Finland til Nord-Norge, den kvenske befolkning. De ble sett på som farlige sikkerhetspolitisk også, som agenter for fiendtlige makter. Man stolte heller ikke på samene. Man ville fornorske Finnmark også og da mener jeg fornorske - etnisk rensing. Dette var i mellomkrigstida og første del av 1900 -tallet.

Det er mulig det har sammenheng med at Norge hadde en nasjonsbyggingsprosess som kom sent i gang fordi vi først var under Danmark og så i union med Sverige. At vi var litt politisk nevrotiske overfor alt fremmed, sier Hansen.

Under Arendalsuka oppfordret Siv Jensen kommunene til å si nei til å ta imot flyktninger. Det mener jeg bryter med prinsippene som styrer folkestyret i kommunene. Utfra det jeg kan om prinsipper for kommunalpolitikk, kan ikke en norsk kommune overprøve staten. De er en del av den norske stat. Hvem som skal bo der skal avgjøres på nasjonalt nivå.

Men man kan stikke kjepper i hjulene og det er forskjellige typer kjepper. Å ikke gjøre noe tilretteleggende arbeid, er én kjepp.

- Et vanlig argument er at kommunen ikke har råd?

- Ja, det opereres med noen vanvittige tall jeg ikke skjønner hvor kommer fra. Jon Hustad snakket om 5000 milliarder på Underhuset på TV2 Nyhetskanalen Det er et helt meningsløst tall.

(Hustad sier hver flyktning koster ti millioner i løpet av livet og at ti tusen syrere dermed koster ti milliarder. Han sier også at vi har tatt imot 500 000 fra den tredje verden. Ganget med ti millioner blir det 5000 milliarder. Journ.anm.)

-Hvorfor det?

- Hvis du så Dagbladet tirsdag - de vi får er ofte folk med høy utdannelse som vil gå rett inn i arbeidslivet når de har lært språket. Og så er det ikke bare kostnadsaspektet - det kan jo redde en bygd eller et lokalsamfunn som trues av fraflytting.

- Hvor mye koster det å bosette, har du noe begreper om det?

- Hvis man tar noen omtrentlige anslag er regnestykket for to voksne og to barn på netto 350 000 i utgifter til mat og klær. Hvis man legger på 200 - 300 000 for å bo og antar at vedkommende ikke betaler skatt, er vi oppe i cirka 600 000 på årsbasis. Det blir 60 millioner for hundre.

Så er det en del ekstra kostnader ved at de skal lære seg språk, men med utdannelse kan det hende de fyller opp ledige plasser på skolen på små steder som uansett har lærere. Og så trenger de helsetjenester, men jeg tror ikke de har større behov enn nordmenn.

Og så er det den andre siden av regnestykket: Dette er folk som kan komme raskt i jobb, de kan ta mange oppgaver i kommunene og da tar det ikke lang tid før det er balanse i regnestykket.

Det står egentlig ganske klart i artikkel 13 i FNs menneskerettigheter: «Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser.»

Professor Anton Steen, du underviser i innvandringspolitkk - hvor er det det butter?

- Det varierer så voldsomt fra kommune til kommune. Det er derfor det er vanskelig å si noe klart. Man har integreringstilskuddet som i utgangspunktet er ganske generøst, men den enkelte kommune ser det i sammenheng med egen økonomi. og noen mener det ikke er tilstrekkelig og mener de må få mer av staten. Dette gjelder særlig små kommuner, som ikke har noe apparat, dermed blir det mer ad hoc. I større kommuner har man ansatt folk, man har et apparat og man har erfaring.

- Virkemiddelsiden er sentral. I Danmark kan staten tvinge kommunene. Det kan man ikke her. Da står man igjen med økonomiske insentiver og moralske appeller. Solidaritet med en svak gruppe, er en appell man har sett mye i det siste. Eller solidaritet med andre kommuner. De som har fått opphold skal jo bli boende. Det sitter jo over 5000 spredt rundt i Norge. De vantrives, har det ganske kummerlig og kommer ikke i gang med integreringsprosessen.

Hva som skjer nå skal bli spennende å se. Kommunnene strekker seg ekstra men det er større behov enn kommunene har rom for.

En mulighet er at kommunene sier de ikke har boliger. Men hvorfor skal man ha bolig etter norsk standard med én gang? Hvis man godtok en lavere standard, kunne barna begynt på skole og de voksne kunne begynt på introduksjonsprogrammet, og slik være på vei til å få seg jobb. Boligargumentet kan tøyes. Man kan nok i mange kommuner strekke seg mer enn det de gjør.

Det koster en del, men bosettingstilskuddet får de over fem år, og det går rett i kommunekassa, det er ikke øremerket. Driver en kommune rasjonelt, vil overskuddet kunne brukes på andre formål enten det er å pusse opp skolen eller legge mer asfalt.

Integreringstilskuddet er for øvrig på 696 200 for kommunen per person, og fordeles over fem år.

Selve beslutningsprosessen er viktig. At det lokale selvstyret sier ja. Det skjer ved at anmodningen sendes rådmann og ordfører. Så er det rådmann som lager innstilling til kommunestyret eller formannskapet. Noen kommuner har egne underutvalg som behandler slike saker.

Jeg har sett på innstillingene, det er rett og slett et regnestykke hvor man ser hvor mye det vil koste. Man trenger helsetilbud, nye plasser når det gjelder skole, og boligutgifter. Noen er redde for fremtidig arbeidsledighet. Noen ser for seg at dette kan bli et problem for sosialbudsjettet på sikt. Overveiende følger styrene rådmannens innstilling. Om man tar det imot, om man reduserer det eller sier nei. Det er ikke så mange som sier nei, men mange som reduserer.

Kommunen kan ha preferanser for grupper, familier er lettere å integrere enn enslige menn, mener man. Noen har krigsskader og funksjonshemninger, kvier seg for å ta imot de som er ressurskrevende. Det kan ellers være befolkningsgrupper de kan ha invendinger mot, enten basert på erfaringer. eller fordommer basert på hvilke land flyktningene kommer fra.

Når det gjelder politikken i kommunene og sammenhengene mellom hvem som har makta og utfallet, er det ikke noe entydig bilde.

Kommunene som er kritiske kan være styrt av Ap, Høyre, Sp og man har eksempel på Frp-kommuner som har vært positive.

- Hvor mange kommer per år?

- I 2014 ble 10 973 anmodet bosatt. 8084 ble vedtatt. Det er en ganske betydelig differanse. Og tallet på de faktisk bosatte er 7720.

- Hva skyldes det?

- Det kan skje ting underveis. Kommunen kan vedta å bosette flere enn man kan når det kommer til stykket. Plutselig har de ikke bolig, og da blir asylsøkeren sittende et år til.

- Tar kommunene imot færre, flere, eller er det ganske stabilt?

- Kommunene vedtar flere enn tidligere, men behovet, anmodningene, er større enn tidligere. Selv om man vedtar flere enn før, er differansen mellom anmodete og bosatte økende. Fra en kommunesynsvinkel kan de si «ja men vi vedtar flere enn før, vi er positive!» Så sier KS: «Her går det i riktig retning», og så sier staten: «Nei, behovet er mye større!»

- En helt annen ting, men er det ikke norskundervisning i asylmottakene?

-Tanken er at man ikke skal begynne integreringsprosessen med språkopplæring og jobb før man har fått et positivt vedtak. Har man språket inne og fått jobb og så får avslag, vil det bli vanskeligere å returnere vedkommende enn om vedkommende ikke har noen tilknytning.

Men å sitte passiv på mottak førte til misnøye, så i 2007 gjeninnførte regjeringen norskopplæring for asylsøkere. De som allerede hadde fått et positivt vedtak, men fremdeles satt på mottak var det uproblematisk å gi språkopplæring, utfordringen var de som var i søkefasen. Asylsøkere kunne derfor få inntil 250 timer norskopplæring/innføring i det norske samfunnet.

Begrunnelsen var å gi oppholdet på asylmottaket et positivt innhold og støtte opp om integreringen av de som hadde fått opphold. Det er opp til den enkelte kommune å gjennomføre dette og får da et tilskudd pr. flyktning. Så det varierer mye hvordan dette ordnes lokalt, sier Steen.